For en natur, for noen løyper, og ikke minst for en gjenge med herlige mennesker man møter ute! Man skal ikke ta det for gitt at alle smiler og sier «heisann» til hverandre i løypene, spesielt ikke når man er ute å trener hunder. Mer her virker det virkelig som at folk koser seg når de er ute, og at det ikke er denne dårlige trenden om å ha mest mulig av løypen for seg selv, og den som kommer i veien må bare flytte seg.
Nå som spannet begynner å forme seg, begynner friluftshjerte å pumpe, og savnet etter adrenaline begynner å komme. Men nå begynner jeg å få en viss trygghet i flokken og gleder meg virkelig til å begynner å utforske det mer ukjent rundt i område. Og begynne å krype meg inn i krokene på hardangervidda!