Kentauren
I dag hadde jeg en sånn stund som du bare får lyst til å dele. Fordi stunden sammen med hestene var en sånn stund som du skulle ønske alle kunne få oppleve. Det var ikke et øyeblikk hvor hesten hoppet perfekt over et hinder, løp fortere enn rekorden sin eller gjorde en fantastisk piaff eller galloppbytte på dressurbanen. Tidligere var nok dette øyeblikk som var fantastiske for meg, men ikke nå lengere. Det var et øyeblikk i mørket, midt på et jorde halv dekt med snø og skare hvor vi verken så hus eller biler. I det fjerne hørte vi biler kjøre med fulltlysene på, og om vi spisset ørene ekstra hørte vi en ugle sitte å rope. Uten hestene hadde jeg vært livredd! Haha mørkeredd som jeg er, men jeg slipper å bli redd når jeg sitter på en trygg hesterygg. Det er rart med det, men jeg ble aldri mindre mørkeredd etterhvert som jeg ble voksen. Det sitter liksom i meg enda. Derfor går jeg heller aldri ut i mørket uten en hest eller hund! Men nok om det, det var dette øyeblikket som var så fantastisk!
Etter jeg ble mor, etter jeg begynte å jobbe igjen, imens jeg har flyttet hit og dit og i tillegg er stuptrøtt hver kveld fordi Noah enda ikke sover rundt, blir det litt mindre tid til Fatiha og Sonata enn før. Som regel er det kveldene som blir brukt eller i helgene mens han sover som jeg har tid til hest. Ettersom jeg har de rett utenfor døra ser jeg de jo uansett til alle foringer, men færre rideturer, økter på banen og joggeturer er det natulignok mindre av. Men nok om det, i kveld hadde jeg tid til en tur. Været var ikke så alt for fristende, med yr i lufta, og bare veier så enn ikke ser noe lengere. Er liksom så greit når det er snø, for da ser man veien og det virker lysere selv om det er på kveldstid. Men nå er jeg jo tross alt tilbake på Sørlandet, så det er vell ikke annet å forvente enn regn og mildt like etter vi har hatt det fine vinterværet! Jeg visste det var litt snø igjen på jordene ikke så langt fra stallen, så jeg skrittet i den retningen. De siste to åra er det som regel Sonata som får bære meg på ryggen, mens Fatiha løper løs når vi er på tur. Men innimellom er det godt å sitte på ryggen til Fatiha, ta på saueskinnssal og halsreim, og virkelig slappe av i hode, kropp og sinn. Er ikke det at det ikke er avslappende å ri Sonata, men det krever ti ganger mer tilstedeværelse, balanse og tålmodighet. Så om jeg merker snev av stress eller indre uro, er det bedre å sette seg på Fatiha. Hun har en evne til å få bort stresset og den indre uroen i en knakende høy fart. Og ettersom det brenner på mange fronter om dagen, passet det meg aller best i kveld! Det tar sin tid dette, men da er vi på vei ut til disse jordene for å håpe å se litt bedre forran oss. Da vi klarte å se om det var is, snø eller bar mark under oss, satt vi opp tempoet. Sonata var overraskende rolig der hun travet med fine steg og fremoversøkende hode. Hun travet litt bak oss og reagerte straks med å ta ned tempoet da jeg holdt ut hånda. Hun har en tendens til å ville løpe forbi oss, og bare øke tempoet. Jeg har henne i leietau, da jeg ikke følte det trygt å slippe henne i mørket. Hun løper fint med slakt leietau og er oppmerksom på de små signalene jeg gir henne fra Fatiha sin rygg. Hun slapper også av i ryggen mens hun traver og jobber fremover med bakparten. Når jeg ber henne bremse, bremser hun med bakbena og jeg ser at hun setter seg litt og ryggen er tydelig oppe. Dette er jo fantastisk, er jo akkurat dette som er målet vårt når hun er håndhest. Hun har mye energi, og jeg ser at hun aller helst vil at leietauet skal knipses av så hun kan galloppere i full fart rundt omkring. Men det blir ikke i kveld, kanskje lørdag eller søndag i dagslys. Fatiha forteller det samme. Når hun har blitt trygg på at underlaget er fast og ikke glatt, og bena flyter i en fin gallopp bortover jordet, sitter jeg på mye energi. Hun prøver å øke tempoet, men jeg sier ved å gi beskjed via setet og en rolig stemme at det kan hun ikke nå. Hun aksepterer det og senker tempoet igjen. Vanligvis får hun alltid løpe det hun vil der vi er nå. Men nå føler jeg ikke det er trygt med full gallopp da jeg ikke ser så langt forran meg. Uten å helt tenke over det ser jeg at begge hendene mine holder i leietauet til Sonata. I venstre hånd ligger leietauet rolig fra hodet hennes, og i høyre hånd holder jeg enden med som jeg rolig gir signal med når hun prøver å løpe forbi innimellom. Nettopp fordi jeg gir signal med den enden og energi ned i bakken forran henne, bremser hun med bakbena og setter seg, isteden for å spenne seg i ryggen, skyte bakbena og energien ut og bakover og heve hodet. Jeg sitter altså der i mørket og galloperer på Fatiha som ikke har annet enn halsrem og saueskinnssalen på seg. Jeg kommuniserer med henne kun ved hjelp av setet og energien mellom oss. Samtidig kan jeg kommunisere med Sonata som er litt lengre borte fra energikanalen som jeg og Fatiha er på. Det magiske øyeblikket kommer litt etter jeg snur og begynner å gallopere hjem igjen. Da syns Sonata det blir veldig kjedelig og trave fort eller gallopere sakte, hun vil aller helst løpe det hun kan, og gjerne komme seg forbi Fatiha. Hun skyter fart og kommer forbi Fatiha. Løper på skrått inn forran Fatiha så Fatiha øker farten for å komme først igjen. Jeg drar i leietauet til Sonata en gang, og tar Fatiha ned i trav, nå ved hjelp av halsreimen. Jeg ber Fatiha gallopere igjen. Nå går det ikke å bremse Sonata med leietauet forran henne, og jeg blir nødt til å dra litt i tillegg. For å slippe å dra mye, bruker jeg den andre hånda til å bremse med tauet. Hun aksepterer det litt, men like etter prøver hun igjen å løpe forbi. Det er dette øyeblikket jeg føler er helt spesiellt. Og det fordi Fatiha er helt enestående. Jeg vet at hun også har lyst til å løpe fortere, men hun holder tempoet jeg sier med min kropp. JEg vet ikke hvorfor, men det må være fordi hun ønsker å samarbeide og lytte til meg. Hun lar seg ikke vippe over av stress, men hun forblir balansert både innvendig og utvendig. Det samme må jeg være for å kunne mestre en situasjon som dette. Alt går veldig fort med mye krefter i spill, men samtidig er det så rolig og avslappet. Mens vi forflytter oss bortover det store jordet som strekker seg to tre kilometer forran oss, får jeg følelsen av å være en kentaur. En indianer som rir hesten sin totalt med kroppen og må bruke begge armene til andre livsviktige ting. Følelsen av å bare stole på og vite at Fatiha er med meg. Jeg kan stoppe når som helst, øke eller minske tempoet, hun gjør det kroppen min sier. Og det er ikke fordi hun er klikkertrent til å gjøre akkurat det hun blir bedt om, uten å få tenke selv, er underdannig eller redd for å ikke adlyde. Hun har energi og spirit, og det ståler lang vei at hun har en kropp som føler seg fri og ikke underdannig. Det er det som gjør dette øyeblikket så magisk, og bekreftende for meg. Av fri vilje velger hun å stole på meg, høre på signalene mine og samarbeide. Og jeg trenger ikke en form for makt for å kommunisere med henne. Det er de tankene jeg sitter med.. Sonata derimot har blokkert meg delvis ut, og strever hardt med å akseptere at hun ikke får løpe forbi oss. Enda en gang løper hun forbi uten at jeg får bremset henne. Jeg stopper de begge, og ser på Sonata mens vi skritter noen meter. ”Du har ingen ting å stresse for lille venn, slapp av!” tenker jeg før jeg ber de gallopere igjen. Lurer på om vi også kommer hit en dag hvor jeg og Fatiha er nå?
Etter noen hundre meter, ber jeg Fatiha gå ned i skritt. Vi skritter litt mens vi hører på de skumle ugle ropene. Jeg angrer ikke på at jeg tok turen ut, selv om det var yr i luften og arbeid venter hjemme. Vi gallopperte den siste strekka før veien kommer like før stallen. Nå er Sonata roligere og hun blir gallopperende bak oss med slakt leietau. Mens jeg skritter de siste hundre meterne til stallen, tenker jeg over at jeg nesten ikke har brukt hendene mine for å styre Fatiha under hele turen. Det er ikke det at det er et mål i seg selv. Men for meg handler det om at jeg kan oppnå og gjøre det jeg tror er mulig. Man kan ha en kjempe god relasjon til hesten sin uten å kunne gjøre dette. Men det er mulig å gjøre relasjonen unik dersom man våger å stole på seg selv og hesten, ta noen utradisjonelle veier og ofre bort det som vil ødelegge relasjonen. Jeg bøyer meg fremover inntil den rufsete våte manen til Fatiha og hvisker ”tusen takk”.