Etter å ha vært seks dager på fjellet med mine aller kjæreste, sitter jeg igjen med fantastiske minner. Øverst på våre ferieønsker står det ikke hvite sydenstrender eller vakre storbyer, men det står fjellet. Så Hovden hvor  mine foreldre har en herlig liten hytte, Fjellro, ble målet. Vi gledet oss til noen dager hvor vannet måtte hentes i brønnen, dusjen måtte tas ute i kulpen og i det hele tatt til et litt enklere liv. Sist fjelltur var det bare oss tre og hundene. Denne gangen ville vi prøve å utvide med et familiemedlem til, Fatiha fikk være med oss. Allerede har jeg fått dreisen på å ha Noah med på spasertur i bæresele, men å ha med hest bak på henger, eller gå i fjellet med hest har jeg ikke prøvd.  Det er noe av det fineste jeg kan gjøre sammen med mine hester, så det er noe Noah uansett kommer til å være med på. Derfor tenkte vi at det er bare å prøve allerede nå! Min bil har ikke fem seter ennå, og Morten sin bil kan ikke trekke hengeren, så vi dro av gårde med to biler og en henger.

Litt av et syn da vi kjørte av gårde med full lasset biler, Morten med hundene, telt, soveposer og div, og jeg med Noah, Fatiha, høyballer, klær, mat, gjerdepåler, gjerdetråd osv. Litt startproblemer hadde vi da Noah ikke ville sove med det samme. Allerede her viser Fatiha seg på sitt beste, og jeg ser virkelig hvor heldig jeg er. Tålmodig står hun å venter i hengeren når jeg har ammepauser. Noen lengre og noen korte. Frem kom vi, og idet vi kom frem begynte jeg å tenke på en ting. Kanskje litt uansvarlig, men samtidig ikke. Jeg kom på at det er veldig lenge siden Fatiha har vært med på tur alene. Enten var Bachantka med eller Sonata, så nå lurte jeg plutselig på om hun ville slå seg til ro ved hytta! Jeg lastet av og begynte å leie henne inn stien mens jeg konsentrerte meg om å puste og være rolig inni meg.  I skumringen fikk jeg satt opp et gjerde rundt hele hytta og med Fatiha tuslende bak i leietau. I øyeblikket hvor jeg slapp henne inn og jeg beveget meg litt bort fra henne var det viktig at jeg ikke tvilte på om hun ville slå seg til ro. Jeg måtte være avslappet og utståle trygghet for henne, sånn at hun fant ro nær hytta. Fatiha var ikke det grann bekymret og begynte å spise fjellgress og høy før jeg rakk å komme inn i hytta. Fatiha var stelt og hadde fått maten hun skulle ha, da var det å hente Noah som sov i bilen under Mortens oppsyn. Noah fikk stell og mat mens Morten gikk frem og tilbake mellom biler og hytta med bagasje. Morten har fått god trening i å bære diverse bagasje etter Noah kom til verden, så dette er han god til!

Tidlig morgenen etter setter jeg og Noah oss ut på trappen. Han får mat og jeg nyter tilværelsen. Den friske fjellluften, fjellene som kranser seg rundt horisonten, fargene og den intense roen brer seg rundt oss. Her er det umulig å ikke legge stress eller krav hjemmenifra ifra seg. Her er man liksom bare i ett med naturen. Fatih har funnet sin hvileplass tett inntil hytteveggen utenfor kjøkkene og like ved terassen. Hun står å hviler ved siden av meg, henger med hodet, glipper med øynene, Noah spiser og koser seg inntil kroppen min og hundene ligger rett ut i sola på bakken forran oss. Morten ligger enda i senga og sover ut etter en lang og intens jobbeøkt i ukene i forveien. Kan livet bli bedre? Det går altså strålende med Fatiha. Hun tuster rundt, spiser gress og høy og bruker mye tid på å stå å hvile. Senere på ettermiddagen tar jeg fatiha med på en liten ridetur mens Noah har pappatid på hytta.

Melk er pumpet og flaska står klar, da går jeg og Fatiha et lite stykke opp i fjellet bak hytta og finner oss en liten fjelltopp. Her står vi begge å ser på utsikten. Det er rart med det,  det er akkurat som om Fatiha nyter utsikten hun også. Når vi kommer opp på toppen går hun nesten i transe. Hun står å stirrer utover fjellet, og jeg skulle gjerne ha visst hva hun tenkte. Håper hun syns det er like vakkert som meg! Resten av turen hopper jeg av og løper barbent forran henne istede. Hun følger trofast etter og skjønner at her må hun følge meg for å føle seg trygg og vite hvilken vei vi skal!

Dagen etter fant vi ut at vi skulle prøve oss på en telttur et stykke innover i fjellet. Vi hadde sett oss ut et sted på kartet, og hvis vi kjørte et lite stykke først kunne vi gå innover på en myrfri sti en times tid. Morten , Noah, hundene og bagasjen kjørte 5 min. Mens jeg red Fatiha 15 min langs veien for å komme til der vi skulle starte. Kløvene ble pakket på dyrene, Noah ble satt i ergobabyen, Morten fikk på seg sekken og vi var klare til å dra. Vi hadde ventet helt til kl 17 med å dra på grunn av sola. Først da kom det litt skyer og det var forsvarlig å ta med Noah ut å gå. En times tid vandret vi innover før vi slo opp leir like ved en liten bekk bak Galten.  Alt var perfekt. Utsikten var fantastisk i alle retninger, himmelen blå med hvite klare skyer, Noah er super fornøyd og ligger og smiler og ler til oss på reinsdyrskinnet sitt og hundene ligger rett ut i kråkebærlyngen. Alle slapper totalt av utenom Fatiha… Hun stresser i det lille gjerdet sitt, slenger på hodet, graver med frambena og lukter på gjerdet. Dette er så ulikt henne, at det gjorde med litt bekymret. Når Noah har fått mat setter jeg meg inn til henne. Hun roer seg litt da, stiller seg ved sidna meg, pruster ut og begynner endelig å spise gress første gang på en time. Jeg sitter der å konsentrerer meg om å puste å kjenne ro i min egen kropp i håp om at det skal smitte over på henne. I situasjoner som dette kommer virkelig yoga- og meditasjons-stundene mine til nytte! Hun roer seg og forblir rolig mens jeg sitter der inne. Men da jeg gikk ut begynner hun igjen. Bare en av oss gikk ned til bekken for å hente vann knegger hun som en gal. Klokka begynte å nærme seg ti, og om to timer ble det mørkt. Fatiha roet seg ikke og jeg gikk å kjente på en uro inni meg. På et tidspunkt der begynte jeg å tvile på min kontakt med Fatiha. Det er flere år siden jeg har sett henne sånn, og hvor jeg ikke har klart å roe henne, gi henne trygghet. Klarer jeg ikke det, kan jeg ikke stå for alt jeg tror på, tenkte jeg! Morten ser uroen i meg og sier at det gjør ingen ting om vi pakker å drar hjem igjen. Det gjorde vi. Så da var det ned med telt, pakke alle kløvene på nytt, sele opp dyrene og la Noah sovne i bæreselen inntil meg istedet for i soveposen sin. Mens solen sender ut sine siste stråler for dagen, vandrer vi inn i solnedgangen på vei ned fra fjellet. Selv om det var litt stress et lite øyeblikk, og jeg var litt bekymret for at mørke skulle komme før vi rakk tilbake til hytta, var det helt fantastisk! Noah sover trygt og godt inntil meg, Fatiha er tydeligvis fornøyd for at vi pakket og dro igjen, hundene  var ikke så fornøyde med å få kløvet på allerede og Morten ville vell helst blitt igjen og tilbragt natten på fjellet. Men det går ikke alltid etter planen når vi nå har med lille Noah som er det viktigste og en hest som tydeligvis varsler om at noe ikke er helt som det skal.

Vell hjemme på hytta var Fatiha totalt avslappet igjen. Hun stilte seg opp ved kjøkkenvinduet og fant tilbake til roen, det var godt å se, men fremdeles lurte jeg veldig på hva som var årsaken til at hun stresset på fjellet. Noah fikk kveldens siste måltid og sovnet etterhvert i senga si på hytta. Idet jeg går ut fra rommet hans, blir hele hytta bek mørk. Jeg ser nesten ikke Morten som står rett forran meg. Mørket er der i et minutt eller to før det blir lyst igjen,men like etter lyset kommer på inni hytta, braket det ute og fjellet rundt hytta blir lyst opp. Et skikkelig tordenvær kommer og det braker, lyner og regner ute i flere timer. Først ble jeg bare stående inni hytta og kjenne at jeg fikk gåsehud. Det første jeg tenkte på var at kloke, fine Fatiha varslet oss om uværet! Og takk og lov for at jeg følgte magefølelsen hun ga meg og dro hjem!! Det hadde ikke vært så kult å vært en time inne på fjellet i dette været, med lille Noah, to hunder og en hest.

Hele denne opplevelsen lærte jeg mye av. Det viser hvor utrolig kloke dyrene er, og ikke minst hvilken verden de lever i. De har alle sansene med seg hele tiden og lever totalt i nuet! Kanskje hadde de tidligere urbefolkningene klart å sanse uværet som kom bedre enn meg og Morten? Menneskene som lever i verden nå har mistet mye av sin evne til å sanse med noe annet enn øynene! Det er de andre sansene som dyrene er så utrolig flinke på, de lever etter disse sansene, og vi har mye å lære. Dyrene sanser også oss. Våre følelser, vår energi og vår tilstedeværelse. Det er her mye av essensen i det jeg tror på ligger. Det at vi øver oss på å være tilstede sammen med dem og lytte til dem. Jo mer tilstede vi klarer å være, jo bedre kontakt er det mulig å få med dem. Tvilen jeg hadde hatt på fjellet om min kontakt til Fatiha var absolutt tilstede, og ikke borte som jeg i ett øyeblikk hadde fryktet. Men nå var det på et vis omvendt. Hun ga meg en utrygg følelse, en følelse av at vi måtte dra. Og da vi dro, ble vi begge rolige igjen, både utenpå, men aller mest innvendig. Takk Fatiha for at du stadig vekk lærer meg visdom som ingen andre kunne gitt meg!

De to siste dagene av ferien skulle vi tilbringe på reisefot med bil i fjellet. Vi kjørte først fra Hovden til Rjukan for å se på et idyllisk småbruk. Igjen var det å laste på Fatiha, sørge for at Noah er god og mett før han blir satt i setet også kjøre avgårde. Mens vi var på visning gjerder vi et lite gjerde til Fatiha rett ved låven. Heldigvis var gårdseier mer enn glad for å ha hest med på visning. Dette hadde jeg selvfølgelig avklart på forhånd. Fatiha fikk seg også en liten gressepause, og en hvil fra svingete veier og balansetrening på henger. Gården ble vi begge forelsket i, så vi kjørte en halvtimes tid og kom opp til fjellområdet rundt Gaustadtoppen. Her fant vi en fin leirplass litt borte fra veien som skulle bli nattens magiske hotell. Tenke tenke tenke, skulle vi være vågale og flytte til fjells!? Så fort leiren var slått opp var det dette spørsmålet kvelden gikk med til å fundere over. Takk og lov for en praktisk bæresele. Noah sover igjen inntil meg, mens jeg laster av Fatiha, setter opp gjerde og henter mat til henne. Noen fantastiske timer i solnedgangen med høye fjell kransende omkring oss følger videre. Noah som nå er to måneder gammel får sin andre natt i telt. Det er utrolig hvor harmonisk det kan være med både barn og dyr med på tur i fjellet om man bare er avslappet selv. Denne gangen var Fatiha rolig hele tiden, og jeg tror også hun nøt utsikten og roen. En følelse av en dyp ro langt inni sjelen fikk jeg da jeg satt å ammet Noah godt tullet inn i tepper, mens Fatiha står og hviler ved sidna meg. Det ene bak benet hennes hviler på kråkebærlyngen, øynene utstråler ro, imens vi begge ser utover fjellene. Kan jeg ha det bedre?  Nei tror ikke det, og i alle fall ikke når min kjære mann har det like fint der han ligger på reinsdyrskinnet med hundene i fanget og hviler øynene utover fjellene.  Neste morgen når Noah får mat hører jeg bjeller. Jeg titter ut og en haug med sauer har innvadert hestehengeren.  De løper fort av gårde da teltduken begynner å bråke et stykke oppi  fjellsiden. Fatiha følger nyskjerrig med på de rare dyrene som løper oppover veien mens bjellene dingler som bare det. Etter en times tid er vi på hjul igjen.

Fra Åmli og hjem brukte vi vell nesten 2 timer, på en strekke som vanligvis maks tar en time. Noah var sliten og syns ikke det var gøy å sitte i setet lenger. Hyppige amme og trøstepauser ble det derfor nedover til han endelig sovnet til slutt. Tålmodige Fatiha står bak og bare venter. Hun aner ikke hvorfor jeg stopper på busslommer langs veien med jevne mellomrom, eller når vi er hjemme.

En glad Fatiha vrinsker bak i hengeren når Sonata ønsker henne velkommen vell hjemme i stallen. En kjap gjenforening med flokken, før hun løper ut og ruller seg for så å hive innpå med grønt saftig gress. Det smaker nok bedre en tynt og pikstrete fjellgress som hun har levd på den siste uken.

Jeg har nesten ikke ord som får beskrevet hvor utrolig Fatiha har vært denne uka. Jeg ser at det er ikke bare bare å legge ut på en slik ferie! En fantastisk hjelpsom mann, en snill unge og en utrolig klok hest er et must! Før vi dro, tvilte jeg ikke et sekund på at det skulle gå bra. Jeg bare følte det inni meg på et vis. Og Fatiha viste nok en gang at magefølelsen min stemte. Hadde det vært Sonata som skulle være med hadde det vært annerledels. Det hadde jeg ikke tort, da vi ikke på langt nær har samme kontakten enda. Det hadde vært for risikabelt i forhold til Noah. På en annen side håper jeg Sonata blir med etterhvert. Når jeg får mer erfaring med å ha hest og baby på fjelltur med overnatting, kommer nok hun med i tilleggJ En siste ting før jeg avslutter dette laaange innlegget er småbruket på fjellet.. Vi har blitt gårdseiere og kjøpte den idylliske lille gården rett utenfor RjukanJ Vi skal realisere en drøm som vi begge har.  Å kunne bo i fjellroen hver dag, ikke bare oppsøke den en helg iblant, men være i den i hverdagen. Så i høst tar vi med oss Noah, Fatiha, Sonata, Chylo, Tonic og det lille vi eier og flytter til fjells. Vi håper på å etterhvert kunne arrangere ulike turer i fjellet. Villmarksturere med  Morten og hundene. Eller turer med hest.  Jeg har en drøm om å kunne ta med andre hesteeiere og deres hester med i fjellheimen for å kunne gi dem de samme magiske opplevelsene som jeg opplever gang på gang. Tenk hvor fantastisk, først noen dager nede på gården hvor vi øver på tilstedeværelse sammen med hestene, rir, arbeider med dem fra bakken og spiser god mat, for så å avslutte med en overnattingstur på høyfjellet. Kanskje vi ses!