Det jeg har gjort mest av det siste året kan oppsummeres med amming, bleieskift, nattevåking, mating av baby, husarbeid, stallarbeid, enda mer bleieskift og nattevåking og til slutt litt tid til hest. Men en liten gutt som verken tar sutt eller flaske har det første året hans vært ”mamma” ”mamma”. Med andre ord jeg hadde aldri trodd at lille Noah skulle kreve så mye tid og energi. Det gjør han jammen, men jeg ville aldri ha byttet det bort! Å bli mor har vært det største i livet mitt, og jeg gleder meg allerede til å få neste mann. Men dette har gått utover tiden min med Fatiha og Sonata. Og det har også gått utover kontakten vår og relasjonen vi har sammen. Jeg og Fatiha har det stort sett likt, hun tilbringer fortsatt det meste av sin tid løs. Danser rundt meg og Sonata med masse energi, eller løper opp og ned på skogsstier. Eller som i dag, hjelper meg med å opparbeide tillit hos Sonata.

Og nå er jeg inne på det jeg egentlig skulle skrive om. Det har vært en naturlig del av det å stifte familie, at hobbiene får mindre tid. Nå når det har gått et år, og Noah er lettere på alle måter, er det lettere for meg å få litt mer tid til meg selv. Dermed blir flere kvelder nå brukt til samvær med dyrene, mens Noah sover søtt i senga siJ I dag fikk jeg litt tid til meg selv, og den ble brukt sammen med Fatiha og Sonata. Jeg salet Sonata opp med saueskinnspad og grime hvor jeg knyttet leietau til tøyler. Fatiha fikk på seg grime med langt leietau og boots. Klare hoppet jeg opp, og planen var å ri en avslappet tur i skogen på gamle og kjente stierJ Vi skrittet en km på asfalt før vi satt tempoet opp og gikk innover i skogen. Ingen ting slår den følelsen. Plutselig er jeg ei liten jente igjen, som leker indianer og galloperer fort gjennom kvister og opp og ned langs skogsstier. Bekymringer om hus som ikke er solgt, om vi finner nytt sted innen vinteren, barnehagestart og en hektisk jobbhverdag som er rett rundt hjørnet, forsvinner med det samme. Skogen, naturen, Fatiha og Sonate er det som er i fokus nå. Nå er vi bare sammen og skal tilbringe en harmonisk stund i skogen. De første bakkene er gallopert opp, og en del kvister er dukket under og forbi. Fatiha passer på å få med seg gresstuster underveis, men passer like godt på å ikke miste oss ut av syne! Sonata virker tilfreds med å få ut litt energi, og galloperer rolig og stødig opp og bortover stien. Men så brått inni skogen, brytes harmonien og kommunikasjonen. Det kommer en nokså bred bekk, hvor brusingen er høy og sterk. Sonata bråstopper så fort at Fatiha deiser nesten inni baken hennes. Jeg lar henne se en liten stund før jeg spør om hun vil gå over. Det har hun ikke lyst til å sier tydelig NEI. Rygger og prøver å snu. Jeg spør henne igjen, og hun begynner å småstaile. I dette øyeblikket kjenner jeg først irritasjonen komme veltende! ”Hvorfor kan du ikke bare gå over! Du er da ikke redd for dette. Du har gått over utallige bekker før, og til og med enda større. Og det uten problem.” Dette tenker jeg, mens jeg kjenner at kroppen min blir spendt. Jeg brekker en kvist og prøver å vifte med denne på siden og bak i luften for å lage litt energi. Sonata sier fortsatt nei, prøver å snu, staile og rygge. Da er det heldigvis noen som snakker til meg inni hodet, og spør hvordan jeg vil løse dette på en god måte. Det er meg selv. Meg selv som veileder for meg selv. Først tenker jeg at ”vi har jo bedre relasjon enn dette. En liten bekk i skogen pleier aldri å være en utfordring for meg å komme over. Ikke med min egen hest!” Men det var det i dag. Og det forteller meg og viser meg hvor mye tiden vi tilbringer med hesten har å si. Iløpet av dette året har jeg og Sonata hatt mye mindre tid sammen, hun har hatt mere fri, og jeg har mistet litt av kontakten med henne. Vi hadde ikke rukket å etablere en veldig sterk relasjon før jeg ble gravid. Og dermed tror jeg at jeg gikk mange flere hakk tilbake med henne enn med Fatiha. Men uansett jeg stod her forran bekken, med en hest som mange ville kalt vrang og motvillig. Saken var det at Sonata syns faktisk bekken var skummel, og hun har mistet litt av troen på meg som leder, så hun følte det ikke var trygt å gå over. Vi var i en situasjon hvor tilliten til meg ikke var stor nok, og hun ville snu og løpe bort fra det hun anså som en fare. Jeg veileder meg selv i å puste, puste dypt så irritasjonen og spenningen i kroppen slipper taket. Vi står en stund stille, helt til jeg kjenner at det har sluppet taket. Da jeg følte meg avslappet igjen spurte jeg henne igjen om ,hun ville gå over, men svaret var nei og hun rygget en meter. ”ok” tenkte jeg. Kanskje du stoler mer på meg om jeg hopper av å går forran deg. Jeg gjorde det, og over gikk hun. Hun prustet i nesen og snuste godt forran seg over den brede bekken. Jeg hoppet fra stein til stein og prøvde så godt jeg kunne å holde meg tørr på beina. Over kom vi alle tre, og Sonata fikk spise noen gress strå og fikk masse ros. Jeg tenkte at den rolige og harmoniske turen med hester som bare er i ett med kroppen min, kunne jeg se langt etter. Jeg leide Sonata tilbake over bekken igjen, og steg på. Fatiha var noe forvirret, men gikk over igjen hun også. Jeg kjente etter at jeg var avslappet, og spurte om Sonata ville gå over… Og det gjorde hun. Lettet roste jeg henne massevis og videre innover skogen bar det. Vi travet videre oppover en slak bakke. Bakken ble brattere og jeg ga tegn til Sonata at hun kunne gallopere opp. Men gallopp ble det ikke. Stien var nesten gjenngrodd av bregner, og i bunnen av bakken var det en mørk flekk ved sidna stien. Sonata trodde seriøst at flekken skulle spise henne! Den var døds skummel og hun bråstoppet igjen. Dette var knapt 30 meter fra den skumle bekken, og jeg kjente at irritasjonen var på vei igjen. Denne gangen fikk jeg stoppet den med en gang, og jeg fant roen kjappere. Jeg spurte Sonata om hun ville gå forbi, viftet litt med leietauet jeg hadde som tøyler, men hun var så tydelig i kroppsspråket at her var det bare å ta tiden og tålmodigheten til hjelp. På nytt hoppet jeg av, leide henne forbi, roste, leide henne tilbake, hoppet på og gikk forbi den skumle flekken igjen, men nå på ryggen hennes. Denne gangen stod Fatiha å ventet til vi var ferdige før hun kom etter oss. Akkurat som om hun skjønte at dette tok litt tid. Vi løp videre opp bakken, og på toppen var det et vått område. Jeg viste det kom, så jeg forberedte meg allerede på vei opp. ”yes” tenkte jeg, hun stolte på meg, og gikk nølende over. Den neste km var det lite som var skummelt, men så kom vi plutselig til en gjenngrodd og våt traktorvei. Begge hjulsporene var fullt med vann i nesten 3-4 meter. Her var det full stopp igjen, og jeg tenkte hvordan jeg skulle klare å gå over dette uten å bli våt. Idet jeg tenkte det, kom Fatiha forbi oss og prustet på vannet. Hun testet litt med det ene frambenet om dette var trygt. Jeg roste henne, og klappet henne litt på rompa. ”Kan du vise vei for Sonata Fatiha?” spurte jeg. Alene på tur småprater jeg mye med hestene, men det er det sikkert flere enn jeg som gjør;) Fatiha hopper sikksakk over sporene der det virker tørt å gå. Sonata følger nølende etter, og jeg var veldig glad for at Fatiha tok ansvar å hjalp oss nå. Den hesten der er klokere enn jeg noen gang kommer til å forstå!

Etter dette var det to ganger til hvor Sonata trodde hun kom til å dø. Den første gangen hjalp Fatiha oss, mens den andre gangen måtte jeg av igjen. Vell hjem kom vi alle tre, og jeg hadde lært enda litt mer om meg selv. Det jeg mente med overskriften var nettopp dette med tålmodighet. Igjen blir jeg overbevisst om at tålmodighet er det viktigste verktøyet vi kan ha i samvær med hesten. Sonata er en følsom og temperamentfull hoppe. Hun kan få veldig voldsom adferd om hun blir missforstått, redd eller er stresset. Hvis jeg reagerer med sinne, stress eller irritasjon tilbake forverrer det adferden hennes. Dette er grunne til at hun havnet hos meg i utgangspunktet. Den gangen jeg fikk henne til innridning for snart tre år siden. Men uansett, dette er Sonata sin personlighet, og den må jeg lære meg å forstå. Veien videre for oss nå er å tilbringe mer tid sammen, og skape en bedre relasjon. Jeg må vinne hennes fulle tillit, slik at hun stoler på meg når farene dukker opp. Når vi drar på tur må jeg ha en innstilling at det blir en tur hvor vi begge skal lære mer om oss selv og om hverandre. Hun skal trosse grensene sine og prøve å stole på meg. Jeg må ha et tonn med tålmodighet, og øve på å finne det frem inni meg når irritasjonen har lyst til å tre frem. For det er nettopp det det handler om. Å kunne gjennskape en indre balanse og ro, når følelser som sinne, frustrasjon, redsel, irritasjon og usikkerhet dukker opp.

Ha en fin kveld videre!